Kva motiverar til styrketrening?

Dette har eg lurt på heile denne veka.
Det har seg slik at eg får kommentarar/komplimentar på at eg er "flink til å trene styrke".
Men så trenar eg mykje mindre styrke enn det eg skulle ønske.
Det er merkeleg, dagane går ofte fort, og så er veka omme, og eg har ikkje trent styrke ein einaste gong, men tat meg tid til både sykling og løp.
For å få plass til styrketrening denne veka, så begynte eg derfor med ei styrkestreningsøkt på måndag.

Dagen etterpå kjendte eg godt at dette hadde eg ikkje hadde gjort på ei god stund.
Stiv og støl i rygg og nakke var eg, og spesielt armane.
Og skuldrane.
Så det var definitivt bra at eg la inn denne økta!

Dagane etterpå var det lett å få på plass dei planlagde løpeturane.
Det var jo berre å kle på seg treningstøy og koma seg ut og løpe?
Og det var det også.
Eg løp altså ein tur på tysdag, gjekk ein times tur på onsdag, og løp ein time på torsdag, og gjekk tur igjen på fredag.

Rosa himmel er noko ein kan oppleve på løpetur, men ikkje når ein trenar styrke -
med mindre  ein trenar foran eit stort vindu?

Men i går blei eg usikker.

Eg hadde godt kunne løpt meg ein tur, men så hadde eg vore på stranda med Lukas tidlegare på dagen, og kjendte derfor ikkje det store behovet for meir frisk luft.
"Eg burde trene styrke", sa eg til meg sjølv.
Men burde er ikkje eit ord som motiverar spesielt, ikkje sant?

"Det hadde vore godt å trene styrke i dag", tenkte eg så, "ryggen min er i ferd med å stivne, og styrketrening pleier å hjelpe" sa eg til meg sjølv, og kjendte at eg dette trudde eg meir på.
"Eg treng nok meir styrke i mage/rygg, der kjenner eg at det manglar når eg er ute og løper" var også eit godt argument.
"Styrketrening aukar muskelmassen og auka muskelmasse fører til høgare forbrenning og finare kropp", ja dette var absolutt ein tanke som gjekk rett heim hos meg.

Hadde ikkje vore dumt å hatt så fine veldefinerte musklar?
(Bilde: iStockphoto/Jacom Stephens)

Til slutt så huka eg tak i ein av dei gode tankane, skifta til treningstøy og trena styrke.
Det vanlege programmet mitt, for å gjera det enkelt.
Og godt var det jo.
Det kjendest faktisk godt.
Den svampete følelsen i kroppen veik etterkvart for følelsen av styrke og elastisitet og smidighet, og det var i alle fall ein god følelse.

Push-ups på kne. Hugs polstring under knea.
Synst denne øvinga er eit fint alternativ til klassisk push-ups i starten.

Så når det kjennest så godt å trene styrke, kvifor er det så vanskeleg å sette i gang med denne styrketreninga?
Det er ikkje meir tungvint å trene styrke som å løpe ein tur, spesielt når alt utstyret som trengst er klart heime, eller?
Mens eg løfta manualar, tok push-ups og granska utføring av øvelsane i speilet med god musikk og drikke lett tilgjengeleg så funderte eg fortsatt over desse spørsmåla.

Og eg har ikkje funne noko gode svar.
Antagelegvis så er dette svært individuelt.
Men likevel, så er det ein trend blant dei eg møter som trenar utholdenhetsidrett som løping, sykling eller triatlon: styrketrening er forsømt.
Ikkje med vilje.
Dei fleste ønsker faktisk å trene meir styrke.

Så kva er grunnen til at det er så vanskeleg å fått trent styrke?
Dette skal eg jammen fundere litt meir på.
Med godfølelsen av å ha trent styrke denne veka heile to gonger skal det vera lett å nyte søndagen.
Mens eg fundere vidare over dette:
Kva er motivasjon for å drive med styrketrening?
Hm.... eg lurar.

Viss du hadde blitt like sterk og glad (og vill) som Pippi, ville du da trent  meir styrke?