Vest-Telemark Karusell 1. og 2. løp

Siste helg var det igjen tid til å delta i to løp:
Det første løpet i Vest-Telemark karusell: 3km terrengløp,
og det andre løpet: 10km gateløp.

Vanlegvis så pleier eg å grue meg til det 3km korte terrengløpet. Sjølv om det ikkje er så spesielt bratt. Heller ikkje spesielt krevjande, teknisk.
Men det er jo ganske kort, berre 3km, og det skal gå fort, og det er faktisk ein del folk som stiller på det løpet slik at ein stort sett har eit par stykke å konkurrere mot.

Eg pleier ikkje å springe så korte distansar, og det er lenge sidan mine siste motbakkeintervall.

Det var herleg varmt på min siste lange løpetur. Binna synst det er meir herleg å bade da.
Det var kjempefint i skogen med låg kveldssol og delar av skogbotnen under vatn.

Derimot så tok eg meg ein laaaang roleg løpetur på onsdag (tid på beina: 3t15min, derav 2:50 løp, 15min gange nedoverbakke og 15min bratt bakke mot slutten), ein dag med kort tur og sykling på torsdag og 2,5t med roleg sykling på fredagen, kvelden før.

Eg er veldig glad i kveldssol. Utsikt frå sykkelsete, over Seljordsvatnet, retning Seljord.

Det skulle ikkje akkurat by på noko god forberedelse til eit kort og hardt terrengløp på laurdagen.
Men pussig nok, så kjendest beina gode (og endå meir pussig, så gjer dei stort sett det, det er overkroppen hos meg som sviktar), og motivasjonen var på plass, sola skinte, det var varmt, og eg var for ein gongs skyld ikkje seint ute ein gong.

Kvelden før hadde batteriet på pulsklokka mi gått tomt for straum, så nå var det første gong eg skulle stille i eit løp utan klokke (spennande!).
Heldigvis for meg så stilte Øyvind også på løpet, og me er vante med å konkurrere mot einannan, der eg i triatlonkonkuransar prøvar å opparbeide meg solid forsprang på svømminga, slik at det tek litt tid før han slår meg uanstrengt på sykkelen. På løp er me derimot ganske like. Han stilte med ein legg som han visst hadde litt trøbbel med, mens eg stilte godt motivert med eit mellomgulv som eg nesten alltid har litt trøbbel med, også utanfor trening og konkurranse.

Det var ein pussig følelse å springe utan klokke. Men det gjorde ikkje så mykje sidan eg kunne bruke Øyvind som min fartsholder (takk, Øyvind!), og sidan eg ikkje hugsa tida mi frå i fjor uansett, slik at målet med konkurransen til slutt blei å fullføre best mogleg, uansett tid.

Etter ei tid på 13:37 kom eg i mål, storfornøydd med at mellomgulvet mitt ville samarbeide og pusten fungerte som den skal, og at beina også virka sterke, spesielt i den vesle bratte stien gjennom skogen.

Det er raus premiering på Vest-Telemark karusell, og alle som fullførte fekk ein fin liten pokal, og det blei trekt premie på startnummer også.

-

Dagen etterpå var det tid for det andre løpet i karusellen.
På søndagen skulle me springe 10km gateløp. Løypa bestod av tre sløyfer med vendepunkt i Kviteseid sentrum. På denne måten gjekk det godt godt an å følge med på kven som låg først, og kor langt det var til nestemann bak.

Eg har blanda minner til mine tidlegare tre deltakinger i dette løpet.
Første gong, i 2007, sprang eg denne distansen for første gong.
Eg hengte meg bak Marie sidan eg ikkje visste betre, og ho drog frå meg på den siste sløyfa, mens eg kom i mål med ei tid på 48:49.

Andre gong, i 2008, var det eit under at eg i det heile tatt kom meg til start, sidan eg var så dårleg på det tidspunktet at bilen min like godt kunne ha havna i ein fjellvegg enn ved klubbhuset i Kviteseid. Løypa bestod dette året av ein stor 10km lang runde, og dei 52:30 opplevde eg som heilt forferdeleg, og det blei mange stopp undervegs, og det hadde nok blitt DNF på meg den dagen, viss ikkje resten av løypa fram til mål hadde vore den kortaste og einaste vegen tilbake til klubbhuset...

Tredje gong, i 2009, bestod løypa igjen av tre sløyfer, og formen var heilt grei, og det blei ei god tid på 48:49, denne gongen utan fartshaldar.

Fjerde gong, sist søndag, var det heldigvis ein del fleire jenter med enn det pleier, slik at eg også, om eg ville, hadde nokon å konkurrere i mot.
Eg ville legge opp løpet slik at eg starta forholdsvis roleg på den første sløyfa, og så forhåpentligvis ville kunne auka tempoet litt på dei siste to rundane.
På den først sløyfa havna eg bak ei raud T-skjorte med skrift "Seljord IL - Superveteran" og tenkte at dette høyrtest veldig hyggeleg ut, og steget var såpass likt mitt, at eg hadde lyst til å henge meg på ei stund. Men alt før første vendepunktet såg det ut som superveteranen hadde satt inn eit anna gear, og auka tempoet voldsamt (i alle fall opplevde eg det slik) og sakte, men sikkert, forsvann T-skjorta i det fjerne.
Så var det ei jente foran som eg mistenkte å vera i aldersklassa mi. Farten hennes virka mogleg for meg å halde, og dermed hadde eg funne meg ein ny fartshaldar!
Pulsklokka låg jo fortsatt heime med tomt display, slik at eg også denne gongen starta heilt utan klokke.
Eg kom meg forbi medkonkurrenten min rett etter første vendepunkt.
Og så forsvann motivasjonen min.
Eg mista lysten, rett og slett.
Igjen.
Eg må nemleg innrømme at eg hadde mista siste gnisten av motivasjonen alt før eg hadde henta startnummeret mitt. Ved synet av alle desse spreke, tilsynelatande glade og ivrige folka, ikledd sportstøy med startnummer på brystet, så merka eg at eigentleg ikkje hadde lyst på ein snau time med høg puls.
Været var så fint at eg heller var frista til å tilbringe dagen på plenen i sola, eller ruslande på ein fin sti i fjellet.
Men så veit eg korleis det er med meg og motivasjonen, det kan snu fort, og når eg startar med slik låge forventningar, så kan det jo nesten berre bli bedre undervegs.

Etter den første sløyfa hadde derimot følelsen berre blitt verre, og det gjorde det ikkje bedre at det stod tidtakarar og nokre få tilskuarar og heia. Eg slengte drikkeflaska mi irritert i grøfta og gav meg igang med runde to.
Dette vesle utløp av frustrasjon, kombinert med at eg kvitta meg med litt ekstra ballast gjorde at eg plutseleg kom inn i ein god rytme igjen. Dessutan var det sterk vind den dagen, og nå hadde eg fått vinden i ryggen, og det kjendest godt.
Eg prøva å slappa av i ryggen og magen, prøva å konsentrere meg på den gode rytmen, og halde jenta bak meg på høveleg avstand.
Tankar om at 10km er ein vond distanse, i alle fall utan å ha varma opp med svømming og sykling først, blei pent registrert.
Resten av løpet gjekk i ei blanding av god rytme og dårleg motivasjon med gåpausar, og ei stadig overvåking av det som skjedde i mitt indre. I tilfellet at eg skulle få koma i kontakt med ein idrettspsykolog, så kunne vel tankane under mine fire 10km løp danne grunnlag for utallige samtaler, vil eg tru.

Delar av løypa til 10km-løpet i Vest-Telemark Karusell i Kviteseid. Flat og fin, og fint landskap i bakgrunnen.

Tida blei omtrent 50:42. Og det er ganske bra, tatt i betraktning at eg så sjeldan trener i den farta.
Men dagens høgdepunkt var nok det sosiale samværet etterpå, med fleire is og kaffe i sola og i godt selskap.
Då sleper eg meg då meir enn gjerne gjennom ei mil først...