Ein mikrotriatlon i kveldssola

Sommarvarmen heldt seg lenge utover dagen i går.
Etter å ha nyte varmen i fleire timar ute på plenen, så begynte det sakte men sikkert å krible i triatlonbeina.
Sol og varme og blå himmel inspirerar meg, rett og slett.
Dessutan trengte eg ein test av utstyret mitt (igjen).

Noko som nemleg har vakt litt bekymring hos meg er korleis eg skal få på triatlontoppen min etter å ha svømt 3,8km.
Eg har ikkje så mange bekymringar. Ikkje bekymrar eg meg for cut-offtida på verken svømming eller sykling, eller den totale maks-tida på 15t på IM i Frankfurt, eller om Islands vulkan plutseleg skal spy ut aske igjen som gjer at ingen fly kan starte på onsdag, det er rett og slett alt for mange ting ein kan bekymre seg for, og så mykje energi har eg rett og slett ikkje til overs akkurat til dette.

Altså satsar eg på at alt ordnar seg.
Men triatlontoppen er ørlitegrann trang. Den passar bra når den fyrst er på, og eg har brukt den mange gonger og synst eigentleg at den er kjempegod å ha på.
Men trang er den.
Og korleis blir det då å dra den over våt hud? Med slappe og trøtte armar og slitne skuldrer?

Dette måtte testast.
Ikkje at eg tok og svømte 3,8km for å trøtte ut skuldrene mine for så å vrenge på meg triatlontoppen i full fart.
Men det fine været frista rett og slett til å ta ei lita gjennomkøyring med mesteparten av utstyret eg hadde tenkt å bruke.
Spesielt svømmebrillene var eg usikker på. Eg har ca 6par svømmebrillar, til forskjellig bruk.
Eit par med mørke glas, enno ubrukt, for veldig lyse forhold ute, to par med blå glas, som er også litt mørke, men best i basseng, og så tre par rosa (!) svømmebriller, som eg har funne ut gjev best syn ute i alle slags lysforhold. Dei kan vera i lysaste laget direkte mot sola.
Men eg vil gjerne ha mest mogleg sikt. Det er det uansett alltid for lite av med så mange kroppar rundt meg, og eg tør eigentleg ikkje heilt førestille meg korleis det blir saman med ca 2000 andre rundt meg, på søndag.

Bilen blei fullt opp med sykkel (og denne gongen var det ChiCqiloen som fekk æra av å vera med på luftetur, berre for moro skyld), sykkelsko, hjelm, løpesko, våtdrakt, svømmehette, svømmebriller, øyrepluggar, bukse og topp, sokkar og mykje meir.

Denne gongen var det vatnet ved Bjørgesanden eg ville teste. Stranda høyrer til Seljord Camping, som synst at det er heilt greitt at eg let bilen min står der utan at eg betalar for det, noko som eg synst er veldig hyggeleg og som gjer at eg nok kjem til å svømme der oftare denne sommaren. Dessutan er strandkanten litt over 400m lang, og her kan eg fint svømme utan å koma så altfor langt ut, noko som gjer det ganske trygt også når eg er ute aleine.

Vinden hadde i løpet av dag auka ein del, men eg skulle uansett berre svømme 10-15minutt, så nokre bølgjer og litt kald vatn tenkte eg at eg vile tole.

Litt bølgjer må ein tole.Vinden auka etterkvart til frisk bris.

Og Seljordsvatnet viste seg, som ikke uventa, frå sin livlege side. Frisk pust frå sør og bølgjer med skumtoppar lenger ute. Eg var glad for at eg berre skulle svømme langs stranda. Merkeleg nok så var vanntemperaturen god. Ikkje at den kjentest god. Eg er nesten alltid like forferda over kor kaldt vatnet er med det same eg vassar uti. Og igår var det ingen unntak.
Skeptisk kasta eg gradestokken eit stykke ut i vatnet og lot det synke ned frå skumgummikorken til djupare vatn.
Eit blikk til side avslørte at det var ein heil gjeng med tøffe ungar som leika seg på ei flytande trampoline og i vatnet.

Lengre unna såg eg ungar som leika seg i vatnet. UTAN våtdrakt!

Dermed var det ingen unnskyldning lenger. Eg bestemte eg for to runder langs stranda, som kanskje blir 450 til saman. Og svømme rett ut på vatnet hadde blitt ei morsam oppleving, sidan bølgene var ganske høge, men veldig korte. Mens eg svømte langs med vannkanten, fann eg etterkvart ein god pusterytme i stort sett same takt som bølgjene lyfta meg opp og ned.
Det var ein fin følelse. Sjølv om bølgjene hadde virvla opp mykje sand, var det såpass klart at eg kunne sjå botnen under meg, og kunne stadfeste at eg faktisk bevega meg også framover, og ikkje berre opp og ned.

Stranda på Bjørgen Camping. Eit lite nærbilde. Mellom to bølgjer.

Tida i "T1" skulle eg bruke for å finne ut om det i det heile tatt var lurt å svømme i badedrakt og vådrakt og skifte til tørr triatlontopp etterpå. Eg har alltid syntest at det praktisk å ha på tøy under våtdrakta på kortare distansar, og meir forfriskande også spesielt når det er varmt.
Men på søndagen har eg tenkt å unne meg ein god skiftepause. For å "nullstille" meg liksom.
Våtdrakta blei vrengt av, kroppen tørka fort, og den trange triatlontoppen vrengt på.
Det gjekk då greitt?
Tida i "T1" blei ytterlegare forlenga då eg traff ein hyggeleg kollega like før eg skulle koma meg på sykkelen. Og etter at eg blei triatlonmidtsidepike i Vest-Telemark Blad er dei fleste godt informert over kva slags galskap eg brukar fritida mi på.
Oppstemt etter årets første ordentleg utesvømmetur forklarte eg ivrig om opplegget mitt denne dagen, om fordelar og ulempar med korte og lange triatlondistansar, om svømming i bølger med og utan øyreproppar, og det ville nesten ingen ende ta.

Litt sommarstemning ved Bjørgesanden. Eg er glad i strand.

Så bar det ut på sykkelen. Litt usikker var eg om skoene skulle vera PÅ pedalane. Eller om eg skal gå med skoene på. Noko som er ubehageleg med klossane som stikk ut. Dessutan kan føtane mine alltid trenge litt massasje ved å gå lite ekstra stykke barbeint, sidan dei har ei fæl tendens til å dovne bort.
Frå Bjørgesanden og opp mot hovedvegen er det ein enormt bratt motbakke. Den hadde eg ikkje tenkt så mykje på på førehand. Etter 3min motbakke ca var beina nesten alt tome for energi og stinn av mjølkesyre.
Trudde eg.
Så var det 30min langs Seljordsvatnet i motvind, og litt kortare tid tilbake i medvind. Beina hadde kome seg fort etter det motbakkesjokket, og tråkka fint og kjendest gode, i både mot- og medvind.

Slett og tørr asfalt og spennande geologi langs Seljordsvatnet. Her ei av yndlingsstrekningane mine.

Eg blei nesten litt vemodig over at ChiCqiloen kjendest noko aldeles bra å sykle på, og eit snev av tvil overkom meg over sykkelvalget mitt. Skulle eg kanskje bruke tempoesykkelen likevel? Men Marvilen min er nok heilt klar det betre valget for ein Ironmandistanse i år.

Slike forhold kunne eg gjerne hatt heile året...

Heile sykkelturen blei kort. Kanskje 40 minutt? Eg såg faktisk ikkje ordentleg på klokka.
Tilbake på Bjørgen Camping og ved bilen, der Binna sat og venta tolmodig, fekk eg på meg sokkar og sko, tømte lommene for sykkelverktøy, lessa sykkelen inni bilen og slepte Binna ut av den.
Frå stranda fører ein liten turveg langs eit lite våtmarksområde tilbake mot Seljord. Vegen er kanskje berre ein liten km lang. Eg og Binna tok og jogga den opp og ned eit par gonger.
Og mens Binna sjekka dei lokale luktforholda, kjende eg på pusten min, på føtane mine og på den fine kveldsstemninga.

Det er fint når buskasen opnar seg innimellom langs stien.

Det var fint å springe på grus og gras og sand. Vegetasjonen kom tett inntil stien. Og sidan eg skulle halde pulsen på eit behageleg nivå, var det berre å stoppe og ta fram mobilkamera:

Nype er eigentleg ein rosebusk. Ikkje vanskeleg å skjønne slektskapen.

Alt ein kan oppdaga på ein so kort løpetur. Nye utsikter, små, nesten gjengrodde vatn, blomar og stein. Bjørnebærbusken blei lagt merke til, og skal oppsøkast igjen seinare denne sommaren.

Bjørnebær. Også ei rose eigentleg. Her skal det bli bær litt seinare!

Eg kunne tenkt meg å padle her. Det må då vera ypperleg restitusjon for kropp og sjel.

Eg anar ikkje eigentleg kor lang tid eg brukte på verken svømming, sykling, eller løp. Ikkje bruka eg pulsklokke heller. Det var fint, og befriande, og moro.
Tida gjekk, og det kan hende eg bruka ganske lang på denne vesle treningstriatlon min.
Så fint var det, at eg avslutta med litt rusling langs den nyoppdaga stien.
Og endå litt meir utsikt.

Også på ein slik fin sommardag med mykje sol blir det kveld til slutt.

Eg var så fornøydd med økta mi.
Sjølv om eg, då eg kom heim og pakka ut utstyret, ikkje lenger kunne hugse kva slags par av dei identiske rosa svømmebrillene eg nå hadde testa, og som hadde vist seg å vera bra.
To par hadde lege inntil den våte våtdrakta og såg heilt like ut, og til og med likt brukt ut.
Nåja, ein kan jo heller ikkje teste og finne ut alt heller...

Ei veke igjen

Utruleg.
Det er berre ei veke igjen.
Eg gleder meg.
Eg gleder meg til å stå på stranda, like før start, og kjenne på galskapen eg skal hive meg utpå. Og stoltheten over at eg turde å melde meg på eit så stort prosjekt.


Eg veit ikkje om eg gleder meg til HEILE Ironman.
For det veit eg jo ingenting om.
Men eg gleder meg til starten.

Sjølv om målet er først og fremst å fullføre, så er målet også å kome til start.
Så når det er nådd, skal eg vera fornøydd.
Resten får eg prøve meg på så godt eg kan.

"Taper" har eg høyrt og lest så mykje om. Mange blir usikre. Savnar treninga. Føler dei burde ha gjort meir. Så skal ein helst ikkje trene så mykje, men lade opp i denne perioden.
Ein skal helst sitte igjen med ein god følelse av overskot etter treningsøktene i denne fasen.

Hm. Det veit eg ikkje heilt om eg gjer.
Sikkert er at eg har trappa ned treninga voldsamt denne veka.
Usikkerheten over kva eg eigentleg skulle gjera, var stor.
Det hjelpte heller ikkje noko særleg å lese om det.

På fredag var eg igjen i intervallhumør.
Eg likar å springe intervall på bane. Helst 800m.
Men andre distansar er også fine.
Dagen før hadde eg ikkj trena, og på onsdag var treningsomfanget ikkje så stort, så eg trudde det skulle gå bra.

Men beina kjendest noko tunge.
Farten var heller ikkje der.
Kan hende det var det varme og fuktige været.
Eg merka at beina mine ikkje var fullt restituerte. Med ein heil dag pause imellom??

Det blei 4x800m i staden for planlagte 5x800m.
Farten var også litt saktare enn sist (viss 5sek meir pr 800m kan vera noko å snakke om da).
Dette er noko ein ikkje skal drive med i ein taper før ein Ironman.
Med mindre ein kanskje kallar seg proff triatlet.

For min del, så treng eg å springe/sykle litt hardt jamnt, for å halde mellomgulvet i form. Det treng litt trening. Og ved høg intensitet får denne muskelen absolutt god trening.


Så eg og fysioterapeuten min har resonnert oss fram til at høgintensitetstrening i form av intervall absolutt burde ha ein positiv effekt på eit mellomgulv som ikkje gjer jobben sin. Dessutan synst eg at intervall på bane er moro.
Pakke sekk med drikke, handkle, restitusjonsmat, klesskift, lettvektssko, køyre ned til idrettsbanen, det synst eg er veldig avkoblande.

Eg likar den spesielle stemninga på idrettsbaner. Gamle idrettsbaner som i Seljord ber i tillegg preg av bruken gjennom tida.

Intervalltrening på bane er for meg eit slags "løpetreningskonsentrat". Fokus er på løping. Intensiteten så høg at det er lite plass for andre tankar. Pulsen går raskt, men jamnt. Oppmerksamheten er retta på alle musklar, og deira samspel. Eit rask blikk på klokka ved første runde. Korleis kjennest kroppen i andre runden?
Blir beina stive? Eller er det overkroppen som strittar imot?
Korleis er pusten i dag?
Kva er stegfrekvensen, er haldninga avslappa?

Runde nr 4 valgte eg å bli den siste. Muskulaturen i låra kjendest ørlitegrann stive, noko som eg ikkje har opplevd på lenge. Og sidan eg eigentleg ikkje vil ha stive musklar så kort tid før Ironman, og ikkje heller trengte fartstrening heller, var det like greitt.
Ein smule bekymra blei eg med tanke på korleis beina ville kjennest neste dag.
Intervalltrening på ikkje-restituerte bein, korleis blir dette neste dag, tru?

Men denne bekymra skulle vise seg å vera unødvendig.
Ikkje eit snev av stølhet kjende eg neste dag. Ikkje trøtthet heller.
Bra.
Likevel så valgte eg laurdagen til restitusjon og mental opplading. Ute i sola.
Innbilte meg at det var viktig og riktig å trene på å tole varmen.
Sidan sist eg sjekka yr.no for "Frankfurt a.M.", såvar det 32 gradar i vente på sundagen. Og overskya.
Ok, dette kan bli interessant. Best å trene på å kjenne på høge temperaturar da.

Laurdag, 26. juni. Eg og Binna er i hardtrening for å tole varme...

Binna er glad i varme ho også, og likar å sole seg. Ein ganske varm pels...

Einaste mosjonen den laurdagen var rusleturen med (riktignok stor og tung) sekk for å handle mat. Nå geld det å ha glykogenlageret godt forsynt heile tida.
Dessutan var det nydeleg kveldssol i sentrum.

Fine blomar i kveldssola langs vegen. Dette er ei kvit revebjelle (Digitalis purpurea)

I dag er det søndag, og treningsmotivasjonen er på topp.
Eg har så lyst til å sykle at eg får vondt kvar gong eg går forbi temposykkelen min. Skal eg unne meg ein liten tur på ChiCqiloen i dag? Eller heller ta fram Marvil'n, og sjekkar at den funkar som den skal?
Våtdrakta har heldigvis tørka sidan sist, og havna i skapet igjen, ellers hadde lukten av neopren gjort meg aldeles rastlaus.
Kanskje må det bli både svømming og sykling på meg i dag.
Dagen har fortsatt mange timar med fint vær å by på.
Dessutan har det vist at eg yr.no spår REGN på konkurransedagen i Frankfurt.
Hm.. regn og 27 gradar er forhold eg virkeleg ikkje kan framskape her i Vest-Telemark for tida.

Så får eg heller satse på at yr og andre meterologar ombestemmar seg, og avlyser regnet.
Fram til da skal eg faktisk gjera som Joe Friel anbefalar i "taper"fasen (det han kallar Peak Period i boka si "Going Long", side 302):

"Remember that the overriding goal for the Peak Period is to prepare to race. As well as eliminating all training fatigue, reduce (ideally, remove) as much nontraining stress as possible. [...]"

Dette er bra.

Det er ikkje vanskeleg å ta det med ro når utsikten frå plenen er slik...

Materialsjekk

Onsdag. Sankthanseftan.
Klokka er 16:30.
Eg har valget.
Eg er invitert te eit lite sankthansfeiring tidleg på kvelden. Altfor tidleg.
Korleis skal eg få unnagjort treningsøkta FØR sankthanssamankomsten?
Kutte ned på treningsøkttida, og berre sykle ørlitegrann?
Men då rekk eg ikkje gå tur med Binna.
Og seint på kvelden vil eg bli altfor trøtt, så godt kjenner eg meg.

Løpe? Får då kan Binna vera med.
Det rekk eg heller ikkje.
Ingen vits å berre springe 30min i dag.
Eg har lyst på meir.
Eg har lyst på både sykling og løp.

Det er så deileg varmt ute. Sola steiker. Berre litt vind. Blå himmel.
Lukt av gras, blomar, solkrem.

Eg vil ut!
Og eg vil også vera sosial.
Men eg må ta eit valg.
Kva skal eg gjera...

Klar til trening prøvar eg å finne ro og lytte til mine tankar.
Kor stor er motivasjonen for å trene?
Vil eg heller droppe treningsøkta?

Eg prøver å legge til rette til "både og". Skal ta med løpetøy. Sykle bort til der me skal vera, sykle ein runde, løpe etterpå, dusje hos ei venninne.
Men stresset er merkbart.
Og tida går.
Eg finn plutseleg ut at eg eigentleg veit kva eg vil, men berre kviar meg for å kjenne på konsekvensane.
Eg vil helst trene. Det er berre 10 dagar igjen til eg skal stå foran min første Ironman. Eg har berre få dagar til eg skal reise. Det er ikkje mykje eg skal trene på dei dagane.
Men det vesle eg vil gjera, det skal eg gjera.

Og dermed fatta eg beslutninga: eg skal først sykle, så løpe, og så sjå om det er tid og energi igjen til å dra bort på sankthanseftansfeiring.
Noko som eg veit er lite sannsynleg at sker.
Men at eg kan ha begge delar om eg vil, roar meg.

Og før sykkelturen sjekkar eg ustyret:

Flaskestativet bak setet er på plass. Og reserveslange og dekkspak.

Eg har ikkje tenkt å endre så mykje på sykkeloppsettet mitt nå. Med mindre det er noko som ikkje funkar.

Sykkelpumpe er plass ved sida av flaskestativet på ramma. Festa med borrelås. OK.

På Ironman skal eg bruke det utstyret eg pleier å bruke på treningsturane mine. Eg lurar til og med om eg skal ha med lappeutstyr i staden for reserveslange nr.2. Men då treng eg eit ekstra fest på setepinnen eller liknande.

Det er god plass for ekstrautstyr på setepinnen. Kanskje ned mot ramma.

Og sidan racern min har vore litt forsømt samanlikna med ChiCqiloen, den råstilige bortskjemde rosa temposykkelen min, så kan eg like godt vise fleire detaljer av han:

Marvil'n kan skryte på seg å vera handlaga.

Det er altså ein herre racersykkel i rammestørrelse 48, det minste som var å oppdrive i sommar 2007. Den har ikkje spesielt lette gir, så i anledning Ironman kosta eg på han ein fin kompaktkrank.

Ei søt lita skive med berre 34 tenner, men tøff nok til mange brattar bakkar.

Originaldekka skifta eg ut. Mange rundar på rulle tok først knekken på dekket bak. Så var det så utruleg godt med nye dekk. Nå er det nye dekk både foran og bak.

Michelinmannen er med på alle turar nå. Lithion høyrest fancy ut. God lyd er det òg i dekket.

Etter ein del research på nettet fann eg ut at MARVIL-merket er svensk. Pussig nok så er det ei NORSK FLAGG på ramma. Men det er jo fint å ha med til Tyskland.

Det gjekk heilt greitt å vaske og polere sykkelen,
men limrestar etter startnummer frå Tjörn var det verre å få av...

Så blei det ein rask tur på 1t20min, med påfølgjande 30min løpetur.

Eg blir aldri lei av den fine utsikten over Seljordsvatnet.

Her er det utsikt mot Bjørgesanden, ei av treningsstrendene mine...

Eg blir så inspirert av sommer og sol og varme og blomar, at det ikkje var vanskeleg å ta ein liten løpetur etter syklinga. Etter 10min gåing i nedoverbakke var knea på plass igjen, og eg sprang ein liten halvtime, for eg rusla bakken heim att.
Med så fin kveldssol er det kjekt å ha med mobil med kamera med seg.

Med fine blomar langs løypa blir det lettare å springe på tunge bein...

Mens Binna tok seg eit avkjølande bad i elva, tok eg bilde av blomar. Ein type nype, denne her.

Me må nyte sommaren mens den er her. Skulle ønske den blir slik som dagen i dag.

Årets første utesvømming

I dag skulle eg endeleg ta meg tid for årets første utesvømming.
Tidlegare har det riktignok frista pga ein del varme dagar, men vatnet i Seljordsvatnet var rett og slett for kaldt for meg.
Men endeleg, i dag, så stoppa eg ved Telnes Camping (som eigentleg heiter Telnessanden camping og friluftssenter, men sjå sjølv, her) for å teste vanntemperaturen.
Det som er fint med Telnes er, at dei har ei strand som er vestvendt, og der vatnet er langgrunt, og dermed varmast opp fort. Dessutan er det sol til ganske seint på kvelden, noko som innbyr til ei sein svømmeøkt i romantisk kveldssol.

Svømmehette, svømmebriller og øyrepluggar i tillegg til våtdrakt klart til bruk.

Eg har fått gratis parkering til treningssforemål ved Telnes Camping, noko som eg set veldig pris på. Dermed er endå ein plass klar til utesvømming denne sommaren.

Sjølv om temperaturen i dag var veldig sommarleg og god, så blåste det ein god del.
Stranda der eg har svømt ein gong tidlegare, låg i ly for vinden, og eg tenkte meg at det var denne eg ville prøve.

Oversiktsbilde frå Telnessanden sine heimesider. Ein ser godt kor langgrunt det er langs stranda.

Etter å ha høyrt meg om fekk eg derimot eit uventa "innsider"tips, om at den vesle stranda på motsatt sida var nok bedre eigna, og varmare, sidan vinden mest sannsynlegvis hadde ført alt det varme overflatevatnet inn i denne bukta.

Her er den vesla bukta med stranden som eg valgte meg ut i dag.

Eg bestemte meg altså for å prøve noko nytt, og tusla bort til denne vesle bukta.
Og for ein vind som blåste meg imot!

Bølgjene ser då ikkje så altfor store ut. Eller?

Eg tenkte at det er alltid eit eller anna ein kan trene på når forholda ikkje er optimale. Eg skulle altså trene på å svømme i bølgjer i dag.

Kvifor ser bølgjer alltid så små ut på bilder?? Det var skumtoppar lenger uti også...

Med godt mot tok eg på meg våtdrakta, fann ut at den heldigvis framleis passar, at dei små hakk på høgre lår framleis ikkje har vidareutvikla seg til hol som slepp inn vatn, og at kvelningsfølelsen rundt halsen er like sterk som alltid.
Men å ta opp ei svømmehette over ein uregjerleg hårete krølltopp var ikkje det lettaste. Så mykje enklare er det i svømmebasseng, når eg kan dusje først,og håret har blitt vått og glatt. Eg drog ekstra til, og dermed var det gjort - svømmehetta blei riven i to!
Det var noko eg aldri kunne ha førestilt meg at kunne skje.
Desse gode silikon Sailfish-svømmehettene har altså begrensa holdbarhet!?

Takk for eit langt og godt samarbeid, Sailfishsvømmehette nr.73! (som altså er eit resirkulert produkt etter Seigmann 2008, der eg og Helene redda haugevis med svømmehettar frå å bli eingongsprodukt ved å gje dei ein sjanse til.

For eg kan ikkje skylde på lange fingernegl.
Med tre syklar som skal vaskast og pussast og smørast og finpolerast så foretrekker eg å ha neglane kort. Og etter å ha vaska og pussa og smørt og finpolert både racer- og terrengsykkel i går, så er det ingen skarpe kantar igjen heller på fingrane mine.

Men kva skulle eg gjera nå?
Vatnet var eigentleg for kaldt til å svømme utan svømmehette. Dessutan er det slik med langt hår, at det blir hengande over ansiktet når ein skal puste mellom kråltaka, og dannar ein våt tilnærma lufttett gardin foran nesa.
Men så har vatn ei utruleg tiltrekningskraft på meg, og eg stod nå der ferdig påkledd, med bølgjene som lystig utfordra meg til eit lite bad.

Eg fann ut at eg rett og slett også ville trene på improvisert svømming utan svømmehette.
Økta i dag skulle uansett mest tene til å sjekke ut om våtdrakta mi var i god stand etter vinterpausen, og korleis vanntemperaturen nå er.

Det blei ein ganske kort tur i vatnet. Heldigvis hadde eg øyreproppar i veska mi (som eg pussig nok aldri hadde teke ut av veska etter sommaren i fjor. Og som pussig nok er "ordentlege" Speedo-øyreproppar av silikon. Som eg ikkje kan minnast at eg nokon gong har testa ut eigentleg).
Og vatnet var ikkje så kaldt eigentleg! Øyreproppane gjorde absolutt at det ikkje kjendest så kaldt. Eg dykka dessutan aldri heilt under heller.
Eg har ingen aning kva temperaturen i vatnet eigentleg var. Sånn ca 15 gradar kanskje?
Eg kråla litt att og fram, og ikkje minst opp og ned mellom bølgjene, trente litt på å sikte mot bøyer, noko som var skikkeleg vanskeleg, sidan bølgjene var riktig høge og korte.
I tillegg kunne eg simulere svømming i eutroft (næringsrikt) makroalgerikt og gjengrodd vatn, sidan håret mitt for kvar pust la seg som lange våte tjafsar (algar) foran ansiktet mitt og hindra både sikt og pust...

Etter endt svømmetur tok eg med meg sakene mine bort til den store stranda for å svømme litt i rolegare vatn. Men for ei overrasking. Vatnet var verkeleg merkbart kaldare der! Sjølv om eg hadde det godt og varmt i våtdrakta mi, så frista det ikkje med meir svømming.
Eg er glad for at eg høyrde på eit godt råd og valgte meg den vesle stranda.

Det er lurt å bruke øyreproppar når ein svømmer i kaldt vatn. Desse er av silikon. Dei funkar bra. Eg brukar vanlegvis skumgummiøyreproppar av typen handverkar...

Det var tross alt ei fin første utesvømmeøkt. Eg gleder meg til fleire. For når det er utesvømmesesong, då er det sommer. Fint!

Vatn med farge som honning.

Utsikt frå sykkelsetet

Dette var den nydelige utsikten frå sykkelsetet mitt i går, utover Seljordsvatnet.

--

Ehem, og dette var også eit testinnlegg, denne gongen frå (hovud-)mobilen min.
Ein kan alltids lære noko nytt.
Og mobilen min har også lært noko nytt i dag. Mail2blog eller noko slikt.
Ikkje dumt, når ein er mykje på farta.
Og det er eg jo.
Stadig vekk.

I vatnet, på sykkelen, og på beina ...

Niste

Slik ser det ut når eg skal på ein 3t lang sykkeltur. Det er utruleg kor god matlyst eg får av all den friske lufta, blå himmel og tråkkinga. Det er best å ha med litt for mykje enn for lite har eg funne ut...

---> dette var eigentleg berre ein test, for å finne ut om mobilen min kan sende bilder til bloggen min.
Det kan den IKKJE.
Men reservemobilen kan. Det har den herved bevisa.
Fint.
Det blei også ein heilt grei sykkeltur.Meir om det kanskje seinare.
Det er ikkje sikkert.
Eg må kome meg ut av dette innlegget, blir sulten berre ved å sjå på alle desse godsakene foran meg på bildet...

Perfekt restitusjon med mindre volum

Ein skal altså gå ned i treningsomfanget (volumen) under "taper"perioden, mens ein skal trene i omtrent same intensitet.
Denne veka starta med ein tre timars lang joggetur på tysdag.
Det skulle ha vore 2t45 eller berre 2t30.
Men, det dreier seg om jogging. Dessutan er ikkje alle pausane innberekna.
Det var varmt på tysdag, og det blei stopp ved alle bekkar (og det var ikkje få), slik at Binna kunne bade, avkjøle seg og drikke litt. Dessutan blei det ein stopp til for å kjøpe meir drikke.

Været var så fint, og beina så gode, og serotoninnåvet etter to 2,5t såpass høgt at eg kunne ha synge høgt av reint godt humør.
Eg gjorde ikkje det.
Eg er ikkje så bekymra for ryktet mitt eigentleg, men det finst sikkert nok bygdetullingar frå før.

Onsdag var det tid for restitusjon.
Eg var på ei samling for kartlegging av biologisk mangfald på Kongsberg, og me låg over på hotell frå onsdag til torsdag.
Eg sjekka om hotellet hadde basseng, og det hadde det.

Dermed blei det lagt inn ei ørlite økt med resitusjonssvømming og boblebad på kveld.
Perfekt, dagen etter langturen.
Dessutan var det tilgang på mykje og god mat heile tida.
Hotellet har til og med ei softis-maskin, med gratis softis, berre 5m i gangen frå seminarromet vårt. Og kake. Og frukt. Og drikke.
Herleg.
Det kallar eg god restitusjon.

Det er altså ikkje volumet på vatnet ein skal redusere på taper'n, men volumet på treningsmengde.
Ah ja...

Svømmebassenget på 15m var riktignok i minste laget.
Men koseleg var det. Massasjedusj hadde dei, og badstoge, og boblebad.
Kveldssola skein inn gjennom det store vinduet, og eg hadde det som plommen i egget.

Etter 15min med bassenget for meg sjølv kom det to eldre damer til bassenget.
Og der tenkte eg at: nå er det sikkert ikkje lenger populært at eg drar mine baner i fin krålstil, der vatnet sprutar til sida på desse hotellgjestene, som sikkert ikkje vil bli vått på håret ein gong.
Men der tok eg grundig feil.
Desse to damene på rundt 70år frå England tok på seg svømmebriller og svømmehette (ikkje av den blomstrete typen, men knallraud silikon), og drog sine bader, synkront og samstent, vekselvis mellom bryst og krål. Utan stopp.
Med kraftfulle fråspark ved bassengkanten og tilsynelatande uanstrengte kråltak drog dei sine baner. I ganske bra tempo.
Eg blei så glad.
Mens eg forflytta meg over i boblebadet for å mjukne opp halvstøle leggmusklar, heldt desse to spreke damene på enda ei stund.
Eg trur at dei måtte ha halde på med svømminga si i omtrent ein halv time.
Og det synst eg er så imponerande!

I dusjen møtte eg desse to blide og glade damene igjen, og kommenterte deira gode avslappa og effektive svømmestil. "I'm so glad I learned to crawl" var det den eine svarte. "It's easy when you use goggles" kommenterte den andre.

Eg trur ikkje eg skal bekymre meg for at eg ikkje får svømt nok for tida. Viss eg er riktig heldig og gjer det slik som desse to damene, så har eg enno mange (ti)år med god krålsvømming foran meg.
Og det er då noko å sjå fram til...

The perfect taper by Mark Allen

I dag har eg ein gjest innom bloggen min, som skal fortelle litt om nedtrappingsperioden fram til Ironmankonkurransen.

Skulle ønske han hadde vore her personleg, men denne gongen skal eg nøye med å sitere Mark Allen frå nettsida hans, www.markallenonline.com:

-----------------------------------------------------------------

The perfect taper by Mark Allen

By race day you should be so bored with sitting around that you are bursting at the seams to get out there and be with 1500 other people racing!

The final touches to any training program come during the taper. This is the period of your season leading up to a key race when you allow your body to absorb all of the hard work you did during your base building and your speed phases. Doing the right kind of taper is an art unto itself.

A taper is tricky because of what is happening internally when our bodies try to recover. When athletes start to give themselves rest, the system in the body that responds to stress (which is the system that allows you to get up for big workouts) starts to shut down. It is like working on the engine of your car. You cannot have the engine running at the same time that you are giving it an overhaul. You have to shut the engine off.

The same is true for our bodies. You have to shut the "engine" off for it to recover and charge up in the way that it needs to be ready for the big race. And when you do this, you will probably feel like you are out of energy, sluggish, and getting out of shape. THIS IS NORMAL.

Give yourself the luxury of this less-than-stellar feeling. It is just a signal that your body is repairing itself and getting ready for a big effort in a few weeks. We do this naturally each night when we sleep. We get a mini-taper. You sleep and you recover. You are not working out when you are sleeping.

But during the taper, a lot of the recovery is going to happen in the day when you are used to working out. This will require a readjustment of mindset. Allow yourself to feel lousy, out of energy, and sluggish. This is what a taper is for. Resist the temptation to go out and test your fitness just to make sure you are not losing it. As best as you can stick to the planned reduction in volume and overall intensity. This is the toughest part of a taper - the rest.

What to Expect During a Taper

In week one of the taper you will start to feel good. The energy system that raises your energy up for peak workouts will still be working but you will be building up some reserves because of the reduced volume of training. The result is that you will start to feel supercharged.

Then during the second week, all systems start to shut down that are normally active during high training. This is what happens when you start to go into hyper-recovery mode. You will begin to feel absolutely terrible. Your legs will feel heavy, you won¹t feel motivated, and you will feel like you are losing all of your fitness. This is the worst you will feel. But have faith!

In week three of the taper, your energy will start to come back up and you will start to feel the spark come back. Remember that this is still not the time to test yourself. That will come in the race just over a week away.

In week four, all of the rest pays off. If you thought week three felt good, this will blow your socks off. You will hardly be able to contain yourself. This is exactly what you want. You are now ready for your best race.

In a nutshell here are some keys to the perfect taper:

- Allow yourself 4 weeks from your peak volume and intensity weeks of training to taper down to your goal race. Set your training schedule up to hit your peak of volume on your weekly workouts as well as the peak length of your endurance days to fall sometime during the 5th week before your big event. Then draw a straight line down from there that ends at zero training two days before your race.

- Let¹s look at how this would be for your long ride. If your peak volume 5 weeks out is say a weekly mileage of 300 miles and your longest ride is 6 hours, the next 4 weeks would look like this:


- 4 weeks out: volume is about 250 miles, and your longest ride should be about 5.5 hours.

- 3 weeks out: volume is about 200 miles, and your longest ride should be about 5 hours.

- 2 weeks out: volume is about 150 miles, and your longest ride should be about 4.5 hours.

- 1 week out (the seven days that would end two days before your race): volume is about 100 miles, and your longest ride should be about 3.5 hours.

- Increase your rest intervals during speedwork to allow for gradually increasing the intensity of your intervals, even though you are decreasing your overall speedwork volume. Increasing the rest during your intervals will allow you to work the high end of your anaerobic system. If a normal rest is half the time of the interval, up it to 3/4 of the time of your on period. So if you are running fartleks, 4 minutes on and 2 minutes off will become 4 minutes on and 3 minutes off.


- Rest, rest and more rest.

Take naps (if possible), reduce the overall workload in your life (if possible), and avoid the temptation to fill your free time from less training with a million other things. Rest means rest. Try to build up your rest reserves along with the reduction in training. As you get closer to the race, allow yourself more and more sleep and time to just do nothing.

-----------------------------------------------------------------

Les gjerne originaltekst her.

Og litt eigenillustrasjon:

Det er viktig å få nok kvile.

Årets lengste dag ... er om tre veker

Det er lite tid te å blogge for tida.
I tillegg til at eg har begynt å jobbe igjen, skal eg altså tilbringe mangfoldige timar på sykkelsetet, springe rundt i landskapet time etter time og svømme i alle slags vatn.
Dessutan skal eg ete riktig og akkurat passe mykje, trene styrke og tøye, teste maten eg skal ha i meg undervegs på konkurransen, sjekke at sykkelen er i orden, teste svømmebriller, bremseklossar, flaskestativ, ny kompaktkrank, bestemme kva slags sko eg skal bruke på løpinga, kva eg skal ha på under våtdrakta, sjekke enda ein gong korleis sykkelprofilen ser ut slik at eg er klar til motbakkane, og, og, og...

Det er ein del å ordne, med andre ord.
Men det meste er eigentleg på plass.

Flybilletten er endeleg bestilt, og eg har til og med fått ein av dei to siste plassane på flyet heim igjen;
eg har fått tak i mitt splitternye pass frå ambassaden;
eg har fått tilsendt internasjonal triatlonlisens;
eg har fått montert kompaktkrank på sykkelen min;
og dessutan er det vel ein heil haug med ting som er på plass som eg ikkje skal prøve å koma på her, prosjektet å gjennomføre min første Ironman virkar stort og omfattande og dristig og vågalt nok frå før, eg treng ikkje å bli minna på det her...

Pussig nok så kjenner eg at kroppen eigentleg er litt klar.
Nesten FOR klar.
Eg merkar nemleg også motstanden mot å hive meg ut på fleire 5timar lange sykkelturar (som eg har planlangt) og 2-3t lange løpe (jogge) turar.
Eg vil heller trappe ned nå, og så endeleg koma meg til Frankfurt!

Årets mål. Årets lengste dag - i Frankfurt am Main...

Men det er bra at det faktisk fortsatt er tre veker igjen.
Så kan eg få tak i sykkelkoffert og barnepass til Binna.
Og få svømt enda ein gong kanskje?
Sidan svømmetreninga mi har blitt latterleg forsømt:

Eg har svømt EIN gong i april (750m på Bø Sprinten),
IKKJE EIN EINASTE GONG i mai
og akkurat nå på måndag EIN gong i juni...

Heldigvis kom eg godt i gang med svømminga på måndag, og det var berre litt tungt dei første 200m, så mjukna kroppen, og det gjekk bedre og bedre dess lengre eg heldt på.
Men etter 2500m var det også nok.

Ein annan ting som eg har lagt merka til i det siste er den utruleg store matlysten som eg har fått.
Eg må nesten ete heile tida for ikkje å bli sur og grinete og uopplagt.
Hormonelt betinga?
Kanskje.
Men etter desse lange sykkelturane har eg ein ekstrem god matlyst.
Sikkert fint å ta eit par brødskiver ein halv time etter middagen, ja da.

Ein skulle ikkje tru at det gjekk an å ete 10 brødskiver i løpet av ein dag, i tilleg til middagen. Og utallige Mariekjeks. Og eple, og pære, og bananer, og jogurt, og likevel, når er eg mett eigentleg?

Samtidig kjenner eg større behov for restitusjon. Det er ikkje lenger godt å ta ein lang sykkeltur på laurdag, og ta den lange løpeturen på Søndag.
Eg vil helst ha ein dag i mellom.

På onsdag så sykla eg 1t20min, i litt variert tempo (det var som vanleg vanskeleg å sykle sakte, sidan eg sat på ChiCqiloen, og den er er litt ustyrleg for tida, sidan den er så lite ute) og med litt bakkar, og sprang så rett etterpå opp ein liten bakke her og rusla ned att.
Til saman kanskje ikkje meir enn 1t45min med trening, men neste dag så var motivasjonen for å kome meg ut på ein eller annan "lett restitusjonsøkt" ganske liten.

Så blei det "teknisk"dag i staden for. Eg henta landeveissykkelen min, som hadde fått kompaktkrank påmonter av Frode, og stod i Bø og venta på meg.
Og lot meg samtidig inspirere av Frode, som er utruleg god på sykkel, og som har fått seg svart Norsemantrøye, og som er flink med å montere, reparere og fikse ting. Rett og slett.

I dag så stod det eigentleg ein roleg og lang løpetur på planen.
Eigentleg.
Været var ikkje så verst, det var berre litt duskregn, men beina er litt rare, og halsen også, og eg er utruleg sulten heile tida, og valgte å utsette den økta.
Til heller ubestemt tid.
I morgo. Søndag.
Best å ta det når eg føler for det.
Eg har nemleg også ein mistanke om at eg fort kan bruke opp reservane mine for fort, og ikkje rekk å bygge meg opp att før 4.Juli.

Når eg slår opp i Triatletbibelen til Friel, så er det ikkje få symptom eg har av dei indikatorane han nevner som teikn på overtrening.
Så eg vil heller vera på den sikre sida. Og noko av det allerviktigaste i triatlontrening er jo å koma seg til startstreken.
Og det skal eg.
Derfor blir det blogging i dag, og "mental trening", og god mat, og sofa, og fokus på oppbyggande aktivitetar.

Utsikt

Når har det nesten gått ei veke igjen sidan siste innlegg??
Det visar kor mykje tid som plutseleg går med på treninga.
Sjølv om det jo ikkje tek meir tid å blogge om ein fem timars sykkeltur samanlikna med ein sykkeltur på to timar.
Det er jo opplevinga av turen eller økta som bestemmer kor langt innlegget blir.
Siste sykkeltur varte i knappe halvannan time.
Motvind i ein halv time, så motbakke i 25 min, så stopp og litt mat og nyting av utsikt, småprat med nokre lokale Lamaer (heiter det Lamaar på nynorsk???), så 20min full fart i utforbakke, med enda meir fin utsikt men lite tid for å stoppe og ta bilder, 25 min med vinden i ryggen, "cruising" er jo eit flott ord for det på engelsk, og til slutt min gode gamle "bakken heim".

Lamaene og eg utveksla nokre få ord på toppen av Flatdalkleivane.

Denne gongen var det ChiCqiloen sin tur, som har blitt grusamt forsømt i det siste, etter at eg har bestemt meg for å bruke landeveissykkelen min (la meg kalla han Marvil).
Med lette gir var det komfortabelt å sykle i motbakke, og med aerodynamisk sittestilling utruleg morsamt å sykle nedover igjen.

Tid for tempo. Det ventar alltid ei belønning på toppen av ein motbakke: turen ned att.

Trist, men sant, for ChiCqiloen: ingen Ironman i år. Denne æra skal bli deltatt racern, som har vist seg å vera mykje meir behageleg på sykkelturar over 3 timar.

Slik er det. Men det kan jo bli nokre får kortare triatlonkonkurransar til hausten? Tjörn frista i slutten av august, om eg ikkje er restituert til Tuddal Triatlon.
Me får sjå.