Eg har tatt fram igjen boka av Lynne Cox "Swimming to Antarctica". Eg har lest den før, i full fart, sidan boka var eit fjernlån via høgskolen iBø.
Ikkje at eg har ambisjonar om å svømme til Antarktis. Eg trivst best i littegrann varmare strøk. Sjølv om eg har kjent og satt pris på den forfriska effekten av ein rask (kort) svømmetur i ganske så kaldt vatn både i hav, innsjø og elv.
Og som min norske (ikkje-biologiske) søster Marit pleidde å seia ein gong for over 10 år sida, då me i løpet av den utruleg varme sommar i 1997 kasta oss i dei fleste vatn og bekkar me kom over for avkjøling: "Det kunne ha vore kaldare." I tilfellet nokon av oss andre syntest der var litt vanskeleg å kome seg uti det kalde vatnet.
Tilbake til boka. Den slukte eg altså i full fart første gong, og nå fekk eg lyst til å lese den ein gong til. Som inspirasjon. Eg trur at når deg gjeld svømming, som triatlet, særleg på dei lengre distansane, kan ein lære mykje av langdistansesvømmarar.
Den lengste distansen eg har svømt så langt, er 2000m. Ikkje noko særleg å skryta av kanskje. Eg ser fram til å bryte denne PB mange gonger i løpet av vinteren og våren, fram til IM Germany.
Eg har tru på at det kan vera lurt å endre haldninga mot distansar.
- - -
I haust 2006 løp eg 5km i strekk for andre (eller kanskje tredje) gong i heile mitt liv. Eg hugsar fortsatt følelsen av meistring og glede og undring.
At eg hadde greidd 5km utan å måtte stoppe??
Den hausten utvida eg distansen mange gonger, til første 10km, første 15km, og tidsnok til jol, ein halvmaratondistanse. Som eg forøvrig også hugsar veldig godt, sidan det var så kaldt og eg måtte springe ganske fort for å halde varme, og bruka berre 1t55min, noko som er rask til meg å vera.
Etterkvart som distansen auka, så endra eg også måten eg såg på distansane på. 10km var lenge grensen mellom langtur og korttur for meg, men då eg trena meg fram til min første maraton i juni 2007, var 10km berre ein liten fin økt før ein onsdagskveld.
Og då eg skulle springe maraton, så resonnerte eg for meg sjølv på følgjande vis:
Den første mila er roleg oppvarming, og den andre mila er bakkeløp (det har også med løyeprofilen å gjera, jamfør www.fjellmaraton.com).
Og når eg så har tilbakelagt dei første to mila,er det jo berre ein halvmaraton igjen, og det hadde eg jo greidd å springe før (Fevik maraton same år).
Og etterkvart som eg passerte skilt med 15km (igjen), 13km igjen osv, så begynte eg å få gåsehud ved tanken på at eg skulle greie å springe min første maraton!
Fordi eg tenkte aldri heile distansen eller mållinja i det fjerne, men mest at det "berre" var 13km igjen, og då kom jo nesten tårene, for den distansen hadde eg jo sprunge såpass mange gonger på trening, at eg var sikker på å greie det.
Eg kjente at eg hadde på ein måte mista respekten for dei lange distansane. Utan å vera altfor skråsikker heller, eller tru at det ikkje ville bli tungt å springe (fordi det var det, heilt frå starten).
OK.
Eg er ingen ultraløper. Og viss det skulle vera ein ultraløper som stikk innom her og les dette, så kan det jo hende at mine distansar fram til maraton er berre blåbær i forhold til alle ultradistansane.
Men for meg så er maraton ein distanse det gjeld å møte med respekt.
Eg har nemleg også akkurat bestemt meg for å ikkje delta i Jessheim Vintermaraton på heil maraton. Sidan mitt høgre kne prøvar å fortelje meg eit eller anna om at det ikkje har det så godt alltid etter løpeturane.
Eg skal lytte til kneet.
Og behandle maratondistansen med respekt.
- - -
Men dette blei ein solid avledning frå mitt eigentlege tema: swim pace.
I motsetning til både løping og sykling har eg aldri hatt nokon langsikta plan om å tilbakelegging ein viss distanse på ei bestemt tid. Dvs, eg har svømt intervall, både 50m-, 100m- og 250m intervall. Og brukt den tida eg har brukt.Fortast mogleg, men likevel, eg har nok ikkje vore så veldig systematisk.
Eg likar godt 50m intervall, for då går det skikkeleg fort, og viss ein (som eg) tillet seg god tid imellom intervalla for å få ned pulsen, så er det utruleg moro å kjenne kroppen dei første 25m, sterk og nesten utan behov for puste.
Men i år fann eg ut at eg kunne begynne med 100m intervall, sidan dei kanskje gjev endå betre effekt på dei lengre distansane.
Som tenkt, så gjort, og på min siste svømmeøkt svømte eg 7x100m, med eitt minutt pause imellom (slik at eg alltid starta på 0:00; 3:00,osv).
Eg greidde stort sett å svømme 100m på 1:40 - 1:45. Som eg syntest var heilt fantastisk fort. Eg manglar skikkeleg styrke i armane,og må rett og slett bruke god teknikk for å koma meg fort gjennom vatnet.
Men så las eg altså i Lynne Cox's bok om hennes svømmetrening som 12åring. Då hadde familien flytta til Kalifornia, og Lynne og hennes søsken hadde nettopp starta med seriøs svømmetrening. Her er eit lite utdrag:
"[...] I was always the last one to finish in lane two. It was very discouraging, but one day when Coach Gambril came by to check on the swimmers in my lane, he figured what I was doing wrong. He had us doing a series of thirty one-hundred-meter drills in one minute and forty-five second intervals. This meant that we were supposed to swim two laps of the pool, check our time, and begin swimming again when the hands of the pace clock at the edge of the pool hit the one-minute-and-forty-five-second mark. Most of the swimmers got ten seconds' rest.
Coach Gambril stopped me and asked, "What was your time for your last one hundred?"
"I don't know," I said.
He looked like he was going to get mad. "Didn't I tell you that you have to keep track of your times during workouts, so you know how you're doing? Well, then, why didn't you get it?"
"I never have time to stop. I had to keep going so I could stay up with the other kids," I said.
"You mean to say that for the last six months you've been swimming through every of these workouts without taking any rest?"
I nodded, sure that I was in big trouble.
He shook his head and sighed. "I'm so sorry; I should have been watching you more closely. It's okay for you to stop. You need to take av break between each one hundred or two hundred, whatever we're doing. From now on, I want you to take at least ten seconds' rest." [...]"
--> Eg kom til å tenke på mine 100m intervall, og at eg sannsynlegvis heller ikkje hadde hatt tid til å stoppe, og om eg hadde fått ti sekund med pause, så hadde det kanskje ikkje vore nok til å gjennomføre alle intervall i det tempoet.
Og dette var berre 12åringar???
Så finst det maratonsvømming. Både 10km og 25km (!?!). Og kva er farten på desse distansane?
På siste verdenscup for 10km svømming var beste tid blant kvinnene 1:52:32,45. Altso ca 1:08 per 100m....utruleg fort!
Ok, dette er proffane, dei skal svømme fort.
Men, likevel.
På eit svømmearrangement i Sverige på 5km ute, med våtdrakt, er den beste tida blant kvinnene 1:06, det blir ca 1:19/100m.... hm.
Og dette var ikkje noko internasjonal meisterskap akkurat..
Ja da, det er då noko å bli inspirert av og strekke seg imot.
Eg har nå ikkje svømt på eit par veker, men har kome godt i gang med styrketrening for armar og skuldre, så eg håpar at det kan ha noko effekt?
Og mens eg då ligg i sofaen og byggar musklar etter ei vel gjennomført styrketreningsøkt, er boka til Lynne Cox ikkje det dummaste eg kan bruke for å la meg inspirere til min neste intervalløkt i bassenget...
Berre ein test:)
SvarSlett