Tyske intervall

Trening og helse høyrer saman for meg. Eg har godt av å trene, eg har godt av å lea meg, enda bedre om eg kan vera ute samtidig,
Men av og til er det vanskeleg å vite om ein alltid har godt av å trene. Kanskje hadde det vore bedre å "berre" mosjonere? Trening er jo også ein form for stress, og når stressnivået ellers er høgt, så kan det riktignok vera godt å lufte seg på ein liten løpetur, men ein skal kanskej tenke litt gjennom på førehand kva som skal vera poenget med turen.
Skal det vera lett, skal det vera hardt? Avslappande, roleg, middels? Alt etter humøret?



Av og til kan eg kjenne meg så sliten i hovudet at denne følelsen overstyrer alt anna. Eg trur at kroppen min også er sliten. Då er det faktisk vanskeleg å skilje mellom eit slitent hovud og ein trøtt kropp.

Slik var det nå dei dagane eg var i Tyskland. Det har vore litt stress å pakke og ordne, rekke buss og fly og ordne tankane sine, og så vera til stades til ei slik trist anledning, møte familie og slektningar eg ikkje hadde på sett på veldig mange år...
På torsdagskvelden var eg så trøtt etter begravelse, familiesamankomst og tur på hytta (alt saman same dag, eg skulle jo tross alt reise tilbake dagen etterpå), at eg skulle legge meg ned og "kvile". Eg trudde eg trengte søvn.
Og ro. Slappe av. Spenne av.
Men berre fem minuttar på sofaen gjorde det tydeleg at det berre var hovudet mitt som var litt utslitt.
Kroppen roa seg ikkje ned i det heile tatt mens den låg stille.

Eg bestemte meg for å ta på meg løpesko og -tøy, og teste løpefølelsen.
Lufta i Brake er mild og fin, det var god temperatur, det var kveld og fredeleg stemning.

Når eg først var igang med å oppsøke gamle trakter, valgte eg å jogge bort til idrettsanlegget i Brake, "Stadion" kallar dei det.

"Braker Stadion"

Her hadde eg vore mykje i ungdommen. Me har hatt friidrettsstevne der årleg, men også gymundervisning i ny og ne.
Eg hugsar framleis ein dag der eg nekta å springe 100m.
Me var delt inn etter jenter og guttar, og jentene skulle springe 100m, mens guttane skulle springe 2000m.
Eg skulle springe mot ei anna jente. Eg stoppa etter 50m og sa til læreren at eg ikkje var i sprintform denne dagen.
Men at eg godt kunne vera med på dei 2000m til guttane.
Det fekk eg heldigvis lov til.
Gutta starta hardt. Mens eg heldt litt igjen, og hadde min eigen strategi. Eg skulle elegant ta inn guttane på dei siste to rundane. Det gjorde eg.
Det var riktignok ikkje alle eg tok igjen, men kanskje eit par-tre stykke?
Og det var gøy.
Kanskje har eg alltid vore meir av den uthaldne langdistansetypen?


På torsdag hadde eg lite tid og ville vera effektiv.
Eg valgte meg ut min yndlingstintervalldistanse, 800m.

Med 400m lett jogg/gange imellom.

Banen var "lettløp". Det var motvind på den eine sida, og medvind på den andre. Det er Nordtyskland, det. Alltid vind.

Første 800m tok eg ny personleg fartsrekord på 3:21.
Andre runden merka eg godt at eg ikkje skulle ha ete denne siste bananen like før likevel og blei litt kvalm.
Tredje runden gjekk eigentleg ganske fint, sidan eg starta saktare og auka litt mot slutten.
Etter det fjerde intervallet lurte eg på om eg skulle gje meg.
Men så blei eg så inspirert av ein annan løpar der som hadde varma opp mens eg sprang, og som nå såg ut til å springe noko som 1000/1200m intervall.
Han hadde så fin løpestil at eg tenkte at eg godt kunne ta det femte intervallet også.
Om tida blei enda dårlegare enn på dei første fire, så kunne eg jo i alle fall prøve å oppretthalde ein god, lett løpestil mens eg sprang så fort eg orka.

Samtidig var det to eldre karar på banen i gang med å småjogge stadig, og prata uanstrengt.
Bra det også.
Eg begynte å lure på om det var ein slags løpetreff der den dagen.
Men det såg berre ut som det var heilt tilfeldig men ikkje uvanleg at me var fleire der på banen.
Så inspirerande det kan vera!

Eg synst jo at det er fint at eg stort sett er aleine når eg spring på bane i Seljord. For då kan Binna faktisk vera med og springe ho også. Og at banene er så tilgrodd at det kjennest som å springe i skogen, er også heilt greitt.

Idrettsbana i Brake, "Stadion" er ikkje spesielt attgrodd.

Men det var jammen inspirerande og artig å vera fleire på banen også.


Fornøydd jogga eg ned eit par rundar etter mine fem interavll, og småsprang så heim att.

 Nå veit eg i alle fall at eg alltid skal ha med meg eit par løpesko i bagasjen når eg skal ut og reise.
Så godt eg hadde det plutseleg!
Og så lettvint som det er!
Og om det ikkje er ei løpebane i nærleiken, så kan ein jo springe nesten overalt!

Og med dagens lettvekterløpesko og -tøy er det heller ingen problem å halde seg godt innanfor vektgrensen for bagasje på fly også.

Kult!

(Dette innlegget er skrive på Torp Flyplass - me levar i ein mobil tidsalder - det likar eg eigentleg - eg likar å vera mobil)