It's never too late to become what you might have been - Elenor Roosevelt

tirsdag 27. april 2010

På jakt etter den gode pusten

Bø Sprinten er over og overstått.
Bortsett frå den fortsatt stive pustemuskulaturen min.
Men den vil måtta gje seg etterkvart.

Nå er eg på jakt etter den "gode pusten" som eg og fysioterapeuten min ofte kallar den.
Den kan skjule seg mange plassar (den gode pusten min altså, ikkje fysioterapeuten min).

På lange rolege turar, der ein kjenner at beina går av seg sjølv, og pusten går jamnt og regelmessig.
På intervaltrening, når pulsen roar seg mellom intervallene, og pusten er djup og kraftfull.
Etter treningsøkt på sofaen eller liggjande på golvet, når musklane er avslappa, kroppen ligg stille og pusten går lett og uanstrengt, frå magen.

Siste laurdag valgte eg og leite etter den gode pusten med sykkel.
Eg hadde ein mistanke om at den kunne vera ein stad langs Seljordsvatnet.
Været var innbydande med berre lite vind, blå himmel, litt skyer og sol.
Tørr og fin asfalt og nypussa og smurt landeveissykkel.

Samtidig ville eg koma i gang med test av sykkelsete. Så stilig som det originale sykkelsete på Chicqiloen er, den er rett og slett ikkje godt å sykle lengre turar på.
Testsykkelsete nr.1: Selle Italia Onda XP Trans Am

På ettermiddagen sat eg meg på testsykkelsete nr. 1 (Selle Italia Onda Trans Am), for denne anledninga flytta over frå terrengsykkeln til racern, slalomsykla i den grove grusen opp den 400m lange gardsvegen og susa ned til Seljord sentrum og til vatnet.

Første runda gjekk medsols rundt vatnet.
Andre runde gjekk motsols rundt vatnet.
Kor er den gode pusten?
Eg oppdaga den til slutt på den andre runden, etter ca 60km.
I kveldssol på tørr og fin asfalt, med lite trafikk og nydeleg utsikt over vatnet.
Herlege forhold på laurdag under sykkelturen rundt Seljordsvatn. Utsikt mot Skorve.

Tre timar med sykling skulle til for å løyse opp musklane.
Resten av turen kunne eg nyte med god pust, i alle fall fram til den bratte bakken heim.
Men då er intensiteten så høg at knapphet på pust uansett er til stede.

Eg skal ikkje legge skjul på at for meg, så funkar tempobøyla på racern som lettvin "støtte". Utan den hadde nok ryggen min slått seg vrang, vil eg tru.
Praktisk at eg valgte meg triatlon framfor landeveissykling kanskje?

Søndagen, dagen etterpå, var musklane nesten like stive igjen og mellomgulvet nekta å samarbeide (kanskje sidan det var søndag, der ein skal kvile?).
Denne gongen blei det styrketrening som blei tatt til hjelp.

I går, måndag, skulle eg leite opp pusten på ein lang og roleg løpetur.
Den første timen var veldig frustrerande.
Etter mykje gråvær igår hadde sola titta fram, og ettermiddagen viste seg stille og døsig. Forholda låg altså til rette for ein fin og avslappe løpetur.
Men pusten hadde denne gongen gøymt seg igjen.
Etter denne første timen med utprøving av forskjellige pusteteknikkar, -rytmar, avslappningsmetodar, visuell meditation måtte eg innsjå at eg rett og slett skulle springe på "halv lungekapasitet".
Dette var litt frustrerande, sidan tempoet mitt var ganske lågt, og det kjendest altså som eg var ganske utrena.
Til og med det sakte joggetempoet krevde store anstrengelsar.

Men så tenkte eg, at det kanskje er slik det kjennest å trene i høgda, og mange proffe athletar gjer jo nettopp det, så kanskje skal eg ikkje klage når eg kan ha det så lettvint som å trene i høgda i lågareliggjande strøk?
Etter rundt halvannan time derimot virka det som om mellomgulvet endeleg slappa litt av, og eg kunne halde på utan å måtte stoppe for å hive etter pusten.

Det var ein god følelse!
Det var ein såpass god følelse at eg virkeleg tok meg ein lang tur, og sidan eg hadde tatt med mat, og Binna var så snill og bar vannflaska mi, og været var fint, og eg var akkurat passe kledd, så forlenga eg dei planlagte 19km med eit par ekstra km, og kosa meg i fint joggetempo i over 2,5 timar.
At slitne lårmusklar kunne kjennest så herleg?

Godt at eg finn att pusten på lange turar, dette lovar godt for Ironmantreninga mi.
Fysioterapeuten min lurte på om det også kunne vera godt å køyre intervall, for å kjenne på pustebegrensningane, og for å kunne jobbe med desse.
Det høyrest jo ikkje spesielt behageleg ut, men dette kan jo vera staden der eg skal finne den gode pusten neste gong?

--------------------------------------------------------------------------
Testresultatet mitt for Selle Italia Onda XP Trans Am:

- langt navn
- mjukt
- god utsparing
- fin overflate
- prisgunstig
- ganske breidt
- behageleg også i aerostilling (=mjuk polstring på tuppen)
- mjukt polstra overalt
- svart (=lettvin og nøytral og fin farge)
- lett å få tak i (kjøpt på Intersport)
- kult mellomnavn: "Onda" :D

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar