Mørke bratte bakkar

I går var eg ute på ein liten løpetur.
Etter mange timar med mislykka forsøk på å sitte heime og skrive ein Power Point presentasjon til den muntlege mastereksamenen min denne fredagen, fekk eg etter ein telefon frisignal av veiledaren min om å kunne droppe presentasjonen og ikkje stresse meir med den.
Han nevnte at han hadde sitte i timevis foran PCen, og nå skulle ut i frisk luft på ein liten løpetur.

At andre snakkar om løping virkar svært triggande og inspirerande på meg, og planen om å ta løpeturen med ein gong i staden for å vente til dagen etterpå som planlagt, var beslutta.

Klokka var 16.00.
Eg innrømmer at eg la meg ned ei stund for å kvile anspente musklar og eit utslitt hovud, men mest av alt: for å venta at det skulle bli mørkt.

Eg som elskar sommar og sol og lys og har lagt ut tallrike (nåja) bilder av solskinnssykkel- og svømmeturar her på bloggen, venta nå på at mørket skulle senke seg før eg våga meg ut på løpetur...

Men eg er faktisk glad i desse løpeturane på hausten når det er mørkt rundt omkring.
- har eg det bra på turen, er det som om eg bevegar meg gjennom eit rom utan bunn og veggar, svart asfalt, mørke skogar, svart himmel.. opplevinga av farten og underlaget blir borte, og erstatta med følelsen av frihet og uendelighet...
- derimot, når eg ikkje har det så bra på ein løpetur, viskar mørket ut konturane rundt meg, tankar løper fritt og eg gløymer kor eg er hen, løper meg bort i lengsel etter ein annan stad eg ikkje veit om, fantasien skapar bilder av ein tilværelse eg har savna lenge...
- eller om løpeturen berre er j.. slitsamt og tunge tankar tek fullstendig overhand, så oppfattar eg mørket som aldri mørkt nok - eg har detmørkare inni meg.
-men så ser eg plutseleg stjerner som lyser på ein mørkeblå himmel bakom svarte silhouettar av fjelltoppar, små lykter i det fjerne som vekker savnet etter trygghet og varme..

Det er mykje rart som skjer når eg er ute og løper. I går blei turen kortare enn vanleg, men til gjengjeld unna eg meg å springe opp heile den bratte bakken opp til huset mitt.
Det hender bilar set ned farten når dei oppdagar meg klive opp stigningane, og folk har stoppa opp og sett på meg med noko som eg trur må vera blanda følelser av (be)undring, uforståelse og anerkjennelse.
Bakken er ca 1500m lang, varierar i stigning, og det er dei sisten 500m som er brattast og tyngst.
Det er då eg sluttar å tenke på at eg er ute og løper med puls i 180, eg blir derimot klar over at denne bakken er mykje lettare å halde ut enn mange av mine dagar, og eg skulle ønske at eg kunne bytte bort mykje av tungheten i tilværelsen min ved å løpe opp fleire bratte bakkar.

Kanskje gjer eg akkurat det.