Og bloggen kallar eg liksom triatlondagbok?
Men men, slik er det, også dagbøker må tole å vente.
Eg har ikkje heilt vore i bloggehumør.
Det har blitt lite trening dei siste dagane, og eg har mentalt ikkje vore heilt til stades, men levd i ei boble.
Og i tillegg har pusten min blitt dårleg igjen.
Og som resultat av at pusten er dårleg (dvs mellomgolvet er stramt, og då må hjelpepustemuskulaturen ta over, noko som dei slett ikkje er utstyrt for i lengda) er blodsirkulasjonen dårleg, og det fører til stivhet, stølhet, svimmelhet osv.
Årsak-virkningsamanheng her er ikkje heilt klart, det blir ein ond sirkel som opprettheld seg sjølv.
Men at stress spelar ein stor rolle hos meg, er klart.
Eg har to store og viktige møte til veka, og har nok derfor blitt kronisk anspent.
Treningsmessig så har eg gått på sparebluss og minimal vedlikehaldstrening, eller kva skal eg kalle det.
Turar med Lukas har det blitt, men ikkje lange.
Det er nemleg ganske frusterande at eg blir andpusten i rusletempo!!
Kveldstur med Lukas i rusletempo. |
Eg opplevar nemleg også ein merkeleg stivhet ein stad i kjernemuskulaturen.
Utan å ha trent styrke.
Stivheten er verst når eg reisar meg etter å ha sitte ei stund.
Det er vondt å "rette meg ut", ganske enkelt.
Som om eg har for korte musklar heilt innerst i kroppen.
Og det er vondt og stivt i korsryggen.
Etter å ha beskrive situasjonen min så tippa fysioterapeuten min (som har spesialisering i psykomotorikk, midt i blinken for mine utfordringar) med ein gong på muskelen iliopsoas.
Det dreier seg eigentleg om ein muskel som er samansett av tre adskilte musklar, m.iliacus som går frå innsida av hoftebeinet, og m.psoas minor og m.psoas major, som begge går ut frå kvar sida av korsryggens virvlar. Iliopsoas er den viktigaste bøyeren i hofteleddet.
Årsaken i at denne muskelen plutseleg begynde å krangle er også samansett, og heng nok saman med det endra pustemønsteret mitt som heng saman med spenningsnivået mitt osv.
Kort sagt: muskelen har kanskje fått litt for mykje å jobbe med.
Både på mine løpeturar i motbakkar, og at muskelen prøvar å dra beina opp mot magen, slik at kroppens framsida blir "beskytta mot ytre truslar".
Sånne gamle reaksjonsmønster er jo lite hensiktsmessig når truslane ikkje er av fysisk art,
men dette er nå eingong slik kroppen reagerar frå gamalt av.
Heldigvis ser det ut som om pusten sakte men sikkert blir bedre.
For kvar djup innpust eg får til, og kvar gjesp så blir eg litt lykkeleg!
Tenk det, å bli glad over ein gjesp!
Eg har opplevd dette her så mange gonger før, og pusten kjem alltid tilbake, men mens den er dårleg, så kan eg nesten ikkje skjønne at den skal bli bra att nokon gong.
Pusten er jo saman med hjarteslaga den mest grunnleggande livsfunksjonen me har.
Ikkje rart eg savnar den når den er dårleg?
Nå er det i mitt tilfelle ikkje så mange tiltak eg kan gjera for å bedre pusten.
Å tøye stive musklar virkar gjerne mot sin hensikt, det her eg erfart mange gonger.
Då er det bedre å drive med avspenning.
Meditasjon, visualisering, oppmerksamhetstrening og liknande for å signalisere kroppen at den er trygg og dermed får musklane til å slappe av att.
Dette har eg gjort litt kvar dag, ca 20min med visualiseringsmeditasjon.
Så får me sjå om det hjelpar, det kan i alle fall ikkje skade.
Så eg skal fortsette med å løpe når eg har lyst, for slik som fysioterapeuten min seier (og eg har vore hos han sidan hausten 2007, det er ganske lenge, og han kjenner meg godt nå), så er i mitt tilfelle all trening berre bra.
Eg har også endeleg svømt igjen, det var herleg, så det skal eg forsette med, kanskje til og med så regelmessig som ein gong i veka.
Eg blir ein gladfisk når eg svømmer :D |
Men då kan det jo berre bli bedre ;)
Jeg har hatt problemer med hofteleddbøyerene og årsaken er sammensatt. Svak baksidemuskulatur som gjør at jeg overbelaster forsiden og da spesielt bøyerne når jeg løper er en side av saken. Dernest er det, utrolig nok!, i hofteleddet jeg spenner når jeg sitter og jobber.... det var også et sted å samle stresset liksom! ;-) Så jeg har brukt både avspenningsøvelser og tøyeøvelser.
SvarSlettHåper du får skikk på elendigheta! Ikke noe gøy når det er slik!
Takk!
SvarSlettGodt å høyre at andre også har hatt ufrivillig kontakt med hofteleddsbøyeren!
(ikkje at eg undrar det andre, men det er jo ein liten trøst).
--> baksidemuskulaturen er nok også mykje svakare hos meg, så det kan eg jo jobbe med.
Ja det er mange rare plassar kroppen plukkar ut for å reagere på stress! Nokon stadar virkar meir logiske enn andre. For meg var dette også heilt nytt.
Avspenning og tøying, skal bli!
Så jeg er ikke alene nei.. bare at her dro musklene nesten nederste virvel ut av rekka før jeg til slutt ikke maktet mer trening. (Medisinen fra alle jeg spurte var "trening er medisin mot alt..") Vel..
SvarSlettJeg har slitt ut tre kiropraktorer, en naprapat, et par fysioterapeuter, hatt røntgen to ganger, MR en gang, vært hos massasjedame, fysikalsk medisiner...fått nervemedisin av legen (!!) Og nå har jeg gått med det i fire år.
Til jeg fant denne karen her http://www.dinmuskelterapeut.no/kontakt-meg/ via en koselig kar på et treningssenter. Og skal si han har reparert en gammel dame ja! Jeg sliter enda med psoas høyre side, mulig etter keisersnitt? Hvem vet, men nå kan jeg i det minste puste, sove og le! :0)