Det er i motbakke det går oppover

seier dei.
Nåja.
At ein motbakke kjennest i beina, er jo ingen nyhet. Men motbakken eg løp i dag kjendest eigentleg veldig godt i alle fall. Sidan den planlagte organiserte turen for i dag ikkje fann stad, laga eg meg mitt eige turopplegg.

Planlagt motbakkeløp. Circa 300 høgdemeter.

Skogen med sine haustfargar var ekstremt fristande, og eg kunne ikkje motstå.
Nå som eg hadde ein heilt dag til disposisjon!
Eg kunne bruke akkurat så lang tid eg ville, velge akkurat den stien eg hadde lyst på, ta pausar når eg ville, ta så mange bilder eg ville...
Og det var akkurat det eg gjorde.

Omtrent fem minuttar ifrå der eg bur. Gamalt kraftverk kanskje? I alle fall er det starten på stien.

Sidan "Tveitgrendtunet opp" har eg fått meirsmak på motbakkeløp. I alle fall motbakkeløp i mitt eige tempo.
I dag plukka eg meg ut ei løype som eg aldri hadde løpt før.
Og turen blei så fin!
Haustfargane, himmelen, sola, veksling av lys og skygge gjennom skogen, lyden av lauv i vinden, og grusen under løpeskoene, Binna som er sprek som alltid og småtravar lettbeint i motbakkane...

Fantastisk! Ein benk. Med utsikt.

Utsikt mot Seljordsvatnet, mot sør.

Godt med ein liten pustepause i motbakkane...

Dess lengre motbakken blei, dess finare blei utsikten.

Godt at det var mange "drikkestasjonar" undervegs...

Kivledalsvegen. Mot nord. Utruleg fin grusveg å løpe på.

Etter over ein time med løp frista det godt med deileg fjellvatn overalt.

Vatnet smakte så utruleg godt at eg måtte ta bilde av det.

Vatnet smakte godt, og såg faktisk også ganske fint ut.

Binna kosa seg skikkeleg også. Her måtte ho berre rulle seg mange gonger i lyng og mose.

Binna blir 10år gamal i november, noko som visstnok skal tilsvare 70 menneskeår, og framleis er ho utruleg sprek.Det slår meg alltid at ho i motbakkane ikkje saknar farten, men travar ganske lettbeint og uanstrengt vidare. Eg skjønner ikkje korleis ho gjer det.
Men  eg håpar at eg kan springe like lettbeint som henne når eg fyller 70 år...